Kommunen bak "Alt for Rognan"
- Hovedside
- Nyheter
- Alfabetisk register
- Tjenester
- Telefonliste Saltdal kommune
- Servicekontor
- Kirken Den Norske
- Enheter
- Legesenter
- HEFA - helse og familie
- Kultur og fritid
- Oppvekst / Utdanning
- PLBY - plan, utvikling, bygg, teknisk
- Plan og utvikling
- PLOM - pleie og omsorg
- Sentraladministrasjon
- Turistinformasjon
- Lenker
- Aktuelt
- Betalingssatser
- Bilder
- Billettinfo
- Byggeblanketter
- Dekningskart
- Flytte til Saltdal
- For ansatte
- Kommunens kartverk
- Kvernstein
- Rognanfjæra
- Ledige stillinger
- Postlister
- Webkamera i sentrum
- Politikk
- Ordfører
- Formannskapet
- Kommunestyre
- Kontrollutvalg
- Levekårsutvalget
- Eldrerådet
- Møteplan
Av Helge P. Titland
- -Det var to ting de hadde nok av før i tiden; det var stein og god tid.
- Han tenkte på alle steingjerdene og rydningsrøysene rundt om, vestlendingen som sa dette.
- Og god tid måtte de ha de som hugget kvernstein, det kunne gå med flere ukers arbeid bare på en stein av litt størrelse, f.eks. til en bekkekvern - og det trengtes to til en kvern (M.Stigedal). Synd hvis steinen sprakk under fraløsingen!
historikk - om bergarten - måter å bryte kvernstein på - redskap - spor i berg - kvernsteinsbruddene i Saksenvik - kvernsteinsbruddene på Setså - forskere må på banen - kilder
Det har vært drevet kvernsteinsproduksjon i Saltdal siden middelalderen. Den skriftlig kilden er Aslak Bolts jordebok fra 1430. Denne skal omtale kvernsteinsbrudd på Setså som erkebispesetet i Nidaros hadde eierpart i. Dette skulle indikere at det var kvernsteinsproduksjon på Setså også før 1430.
Nå er det slik at det er flere kvernsteinsbrudd også i Saksenvik, men disse er ikke nevnt i kjente eldre kilder. Hva som er årsaken til det, er ikke godt å vite. En grunn kan være at kvernsteinsbrytingen der er av yngre dato enn den er på Setså, - eller eldre. En annen mulighet kan være at all kvernstein fra området, som ikke var hugget til eget bruk, ble levert til Setså - som et sentralt oppkjøps og utskipingssted. Dermed ville all steinen bli hetende "Setsåstein." Andre steder het den kanskje "Saltværingstein? "
Hvor de utskipede kvernsteinene tok veien er det lite kunnskap om, men den som hadde skaffet seg korn som råstoff til føde, hadde et behov for å få malt det - enten det var selvdyrket eller kjøpt. Husk at det var ikke før på slutten av 1700-tallet at poteten ble en del av kostholdet, derfor var kornet viktigere i tidligere tider enn det er nå.
Bosettingen i Saksenvik og på Setså er kanskje av samme alder, og da er vi tilbake til jernalder/vikingtid. Da det er grunn til å tro at det ble dyrket korn på gårdene i tidlig middelalder og i jernalderen, var det behov for å få malt korn i Saltdal før 1430 også.
Det antas at det i jernalderen var brukt håndkvern på gårdene, og at vanndrevne kverner kom til senere - uten at det betyr at håndkvernen kom ut av bruk.
Tidligere stod det en kornløe på gården Øyra på Setså som var bygget av tømmer, med inngang midt på den nordre langsiden. Inne var det en midtgang på tvers hvor det stod en håndkvern. Løen, eller laet, ble revet ca.1990.
Henry Johansen på Indre Setså forteller at hans fars tante, Karen Pernelle Pedersdatter ( 1855-1943 ), om kvelden gikk i kornlaet for å male mel når hun skulle koke grøt. Dette bekrefter at håndkverna fortsatt var i bruk på slutten av 1800-tallet, kanskje også inn på 1900-tallet.
Til kvernsteinsproduksjonen er det brukt en bergart som heter granatglimmerskifer. I uttaksområdene som omtales her finnes den i et nordøst/sydvest-gående belte, hovedsakelig i tre forkastninger som ligger i dagen på en del steder. I den østligste ligger alle registrerte funn i Ytre Saksenvik, den midterste strekker seg fra Kjenesnakken i sør til Setsåmarka i nord. Det er i den midterste de fleste bruddene på Indre Setså ligger. I den vestligste er det kvernsteinsbrudd i Forsholten og Langholten.
På Ytre Setså er det også registrert et brudd nær jernbanetunnelen (Farup ).
Det er brukt to hovedteknikker i kvernsteinsbrytingen. Den ene er hugging av kvernsteinsemnet rett av berget, den andre er utkiling etter lagdelingen i berget.
Den måten som er mest iøynefallende er den hvor steinen er hugget rett av berget. På disse kvernsteinsbergene er bruddflaten vendt mot sørøst til øst-sørøst, denne måten gir mindre avslag enn den andre. Det er denne typen berg som finnes i Saksenvik.
På den andre måten, som ikke er like synlig, er det kilt ut flak/blokker av det lagdelte berget. Dette foregikk mest på de nordvest vendte sidene, trolig på grunn av hellingen på berget. Den videre bearbeidelsen av steinen foregikk på bakken - noe som gjorde at det etterhvert dannet seg hauger og groper med steinavslag og vrakstein på stedet. Disse tipphaugene som kan være ganske omfangsrike, er nå tilvokst med lyng og mose. På disse stedene er det få eller ingen merker å finne i berget, men det er kanskje i disse bruddene at det er produsert mest kvernstein. Bruddene i Bjørnholten, Sakrisura og Svarthammarn på Setså er av den typen.
Det trengtes redskap av jern til kvernsteinshuggingen. I en tidlig periode kan det tenkes at jernet kom fra Skjerstad hvor det ble drevet jernutvinning (Monssen, Saltdalsboka 1997). Smeden måtte lage hammere og slegger, meisler og hakker. Kanskje ble det også brukt set(Bjarne Jensen)*. En smie nær bruddstedene var nok nødvendig for et stadig vedlikehold av redskapene.
(*set: et redskap som det ble slått på med f.eks. slegge for å kløyve stein. Er likheten med navnet Setså tilfeldig?)
Det en først legger merke til på en tur til kvernsteinsbruddene, er de sirkelrunde merkene som står igjen på bruddflatene etter fraløste steiner. Bruddene i Saksenvik er de beste eksemplene på det. Noen steder står det nesten ferdige steiner på berget, de har ofte en skade - og er derfor vraket og forlatt.
Bruddflatene er vanligvis tilvokst med lav og mose, men ved å gå tett på så finnes det merker etter redskap. Sirklene er hugget med hammer og meisel, eller med en spiss hakke. I flere av bruddene finnes det ikke sirkelmerker i det hele tatt, men ofte huggemerker etter meisel og spisshakke.
I tillegg til meiselmerker i sirkel, som står igjen etter fraløsing av kvernstein, finnes det rader med huggemerker - både vertikale og horisontale. Furer hugget i berget finnes det en del av, disse er for det meste rett vertikale eller buet.
Noen steder er det hugget ut firkant-heller i omlag meter-størrelse av berget. Det står slike uløste heller et og annet sted, disse har dype furer langs sidene og kraftige meiselmerker oppe og nede. Det er ikke sikkert at den typen stein er hugget til kvern-formål, det kan jo tenkes at det til tider har vært behov for stein til annet bruk, og her var det håndverkere til stede som kunne dette med å hugge i stein.
De merkene som står igjen på bergene i dag, er de yngste på akkurat det stedet - altså merkene etter det sist avsluttede arbeidet der. Mange steder kan man se av profilen på knausen eller berget hvor mye det er "spist" av det, slik som på flere av lokalitetene i Vassliheia i Saksenvik. Det må arkeologiske undersøkelser til for å tidfeste de forskjellige bruddene.
Kvernsteinsbruddene i Saksenvik 
I Saksenvik er det registrert kvernsteinsberg i Hestgarden, Kalvgarden og i Vassliheia. Det er også et brudd ved elva like innenfor der demningen lå som ble tatt av flommen i 1999.
Disse stedene ligger i sørøstsiden av fjellsidene i Ytre Saksenvik, og alle er brudd med uttak fra fast fjell.
Kvernsteinsberget i Kalvgarden ligger ved veien forbi den vernede gårdshaugen og det innerste huset. Det er et svaberg i overkant av veien hvor det er mange merker å observere i omlag 60 meters lengde.
Det er et brudd like nord for broen litt lenger inne langs elva. Bruddet er ca. 25-30 meter langt, og ligger ned til vestbredden av elva ( Hauglid ).
Kvernsteinsberget i Hestgarden ligger på vestsiden av Saksenvikelva, ved en sving i elva ca. 1,4 km inn i dalen fra sjøen.
Berget ligger noen meter høyere enn elva, og har en lengde på omlag 20 meter, største høyden er ca. 4 meter. Bergveggen er ganske rett, men heller svakt fra elva. Traktorveien, som er delvis utrast, ligger inntil berget.
Hele veggen er dekket av sirkel-profiler med huggemerker etter løsing av stein fra berget, de fleste er i størrelse 55 cm. Det er også huggemerker i rader, og det finnes vertikale furer.
Like innenfor, men litt opp fra veien, er det også noen merker i berget. Dette er i forlengelsen av den forrige, men denne er bare 1-2 meter høy. Det ser ut til at det ligger en tipp med avslag i skråningen hvor veien er lagt. Vassliheia er en nordøst/sørvest-orientert åsrygg mellom Nupen og Oksdalsheia. Området med registrerte kvernsteinsbrudd ligger mellom ca. 2,5 - 3 km nordøst for tunnel-innslaget på E6 i Saksenvik, i 425-475 meters høyde. Kvernsteinsbruddene som har en utstrekning på vel 400 meter, ligger i sørøstsiden av åsen, ut mot Storgrøva.
På åsryggen vokser det lyng og lav mellom de bare nabbene, en og annen fjellbjørk står gjerne der hvor det er brutt stein - der finnes det le. Lavere i åssiden mot Storgrøva vokser det bjørk.
Berget som har vertikal lagdeling, heller litt mot nordvest, og nabbene hvor det er brutt stein i sørøstsidene danner avsatser i terrenget. På avsatsene ligger det gjerne tipphauger med avslag og groper i disse.
Det største bruddet i Vassliheia ligger på den samme nordnordøst/sørsørvest-orienterte linjen som de øvrige bruddene i området. Knausen er markant, uten vegetasjon, og er synlig over hele området, sett fra øst. Den er også godt synlig fra sørsiden av Saksenvika, hvorfra den kan fremstå som det høyeste punktet i Vassliheia.
Bruddet ligger i østsiden av en 31 meter lang knaus med en ca. 2 meter bred hylle framfor. Hyllen ser ut til å være blitt til som et resultat av steinhuggingen på stedet - knausen er skåret tvers av, som skalken på et brød.
Veggen på bruddet er på det høyeste omlag 2,5 - 3 meter, minkende mot endene. Den er dekket av sirkelmerker i størrelse 50 cm - i inntil 5 omfar. Sett nede fra øst står den i silhuett mot himmelen og gir et mektig inntrykk, der den heller svakt mot vest.
Opp til Vassliheia er det god sti forbi Fjellvatnet.
På Setså ligger granatglimmerskiferen på samme måte som i Saksenvik, men terrenget er mer kupert. Det er registrert kvernsteinsbrudd i fast fjell opp til ca. 200 meters høyde. De omtalte lokalitetene ligger på Indre Setså som har noen høyder med elver og bekker i mellom, disse høydene, kalt for "holter", har en sørøst og en nordvestside, i tillegg også en sørende. Bjørnholten, Forsholten og Langholten, for så vidt også Kuhella, er slike. Nederst i Grønnlia ligger Svarthammarn med Sakrisura under, det er ikke registrert huggemerker i fast fjell, men det er mengder med "tipp" i ura. De øvrige huggestedene ligger i moreneområdene nærmere fjorden. Dette er blokker og stein som isen har lagt fra seg, og som man finner igjen på steder som i Stensia og Storelva.
Forsholten er en markant knaus som ligger mellom Storelva og Langholten, ca. 2 kilometer fra sjøen. Den har en mengde huggemerker av forskjellige typer i 50 meters lengde på sørøstsiden. En heller i berget på den samme siden ser spennende ut, med en mengde furer og meiselmerker i veggen. Det er også store tipphauger i det skaret som skiller Forsholten fra Langholten.
Et kvernsteinsbrudd ligger i nordvestenden av Langholten, litt sørvest for Forsholten, på et sted som heter Mellomholten. Det er brutt stein i begge sidene av et søkk som ligger mellom selve Langholten og Mellomholten. I vestsiden av søkket er det en del vertikale furer hugget i berget. Østsiden er en litt utoverhengende bergvegg uten huggemerker, men det ligger store mengder avslag i form av tipphauger og groper i ca. 100 meters lengde framfor veggen. Bjørnholten ligger ca. 700 meter sørvest for Forsholten. Det er registrert fire kvernsteinsbrudd rundt Bjørnholten, tre av dem i fast fjell, én i en blokk. Det er få synlige merker etter steinbryting på de tre, men det er store tipphauger og groper ved dem.
Et av dem er et brudd på vestsiden hvor tipphaugene ligger i ca. 50 meters lengde, og et annet ligger på østsiden i en knaus øst for et søkk, i dette har tipphaugene en utstrekning på ca. 60 meter. På sørsiden av Bjørnholten er det rader med meiselmerker oppe i bergveggen og en ur med avslag ned til en liten elv. I elva ligger det bruddstein med merker etter hugging langt nedover i retning Heft. Det er også en gammel kjerrevei der som er bygget av kvernsteinsmateriale fra bruddet. I elva like nedenfor ligger en stor steinblokk hvor det står igjen en firkantet helle som ikke er løst fra steinen. Årsaken til det er antagelig at i det ene hjørnet er det falt av et stykke. Hva den skulle brukes til er ikke godt å si, men det var kanskje ikke til kvernstein.
Bruddet på Kuhella ligger ved og i stien som går opp fra sandtaket på Indre Setså til Fjellveien. Stien går over og mellom noen delvis mosedekte svaberg som danner avsatser i terrenget. De synlige merkene finnes i den slake sørøst-siden av kvernsteinsbergene, mest som halvbueprofiler. Steinen ser ut til å være hugget ut av berget med overlapp.
Svarthammarn og Sakrisura er et stort område som ligger nederst i Grønnlia, mellom Kuhella og Krykkja. Litt enkelt kan en si at Sakrisura ligger i lien nedenfor Svarthammarn, ned til en terrasse som kalles for Benken. Terrassen, som er en istids-avsetning, går fra toppen av sandtaket i Brattsandbakken sørvest gjennom lien i ca. 125 meters høyde. Området er vanskelig å få oversikt over på grunn av all vegetasjonen der.
I selve Svarthammarn er det kun observert en liten fure som er hugget på en slett vertikal flate i en bergnabb, det kan se ut som om det er tatt en steinprøve der. Lagdelingen i berget er slik at det ser ut til å være greit å kile ut flak og blokker fra det.
Like sørvest for en bekk som kommer fra Grønnlia, ca. 200 meter sør for Kuhella, ligger det en flat steinblokk med en horisontal rad meiselmerker i den siden som vender utover. Blokken, som har falt frem fra berghammeren bakom - og merkene i den, viser antagelig på hvilken måte det er brutt stein i dette området.
Den siste som hugget i kvernsteinsbruddene på Setså skal ha vært Sakarias Befring. Han var murer fra Jølster i Sunnfjord, og bodde på Setså med sin kone fra Bergen som "innerster" fra 1859 til 1869. Det er han som er opphavet til stedsnavnet "Sakrisura".
Lien mellom Svarthammarn og Benken er tilvokst med lauvskog, og skogbunnen er dekket av mose og bregne (blom). Noen steder stikker det frem stykker av bruddstein, enkelte med buete kanter - både konkave og konvekse. Det er avslag etter kvernsteinshuggingen som ligger tippet i uren, og enkelte steder er det mulig å finne den igjen, helst på forsommeren - før vegetasjonen tar over.
Stensia, eller Steinslia som den også heter, er den sørvestvendte lia i den vel 60 meter høye moreneryggen som ligger på Indre Setså. Området her er gammel dyrket mark, tidligere lå det også flere sommerfjøs langs toppen av ryggen.
Det ligger en del jordfaste steiner og blokker i lia, den største ligner på en knaus som stikker frem av bakken. Den er 12 meter lang og 5 meter høy, og har tydelige spor etter kvernsteinshugging.
Litt nordvest for "knausen" står det en steinblokk som heter Storsteinen. Den står i et område hvor det ikke blir slått i dag, og her har krattskogen begynt å etablere seg. Det er ikke registrert noen merker på steinen, men en flat blokk på bakken fremfor ser ut til å ha falt ut fra den.
Like nedenfor Storsteinen ligger det en stein som måler 1,5 x 1 meter. På den siden som vender oppover i bakken er det 22 meiselhull i rader, hullene er koniske i firkantprofil, noen har nok hatt til hensikt å kløyve den. Det er merker også andre steder på steinen som viser at det har vært jobbet en del med den.
Et par steiner nedenfor i samme området har også spor etter hugging.
Navnet er neppe tilfeldig valgt - antagelig har det vært, og fortsatt er det, mye stein av typen granatglimmerskifer i morenemassen i Stensia.
I Storelva som skjærer seg gjennom moreneryggen som deler Setså i en indre og en ytre del, ligger det steiner med spor etter hugging flere steder mellom Åneneset og Kalvgjerdet. Spesielt i en diger steinhelle ved Kalvgjerdet er det tydelige spor. Steinen som ligger delvis tørt bak en rund stein i en sving i elva ca.200 meter fra E-6, har en mer enn 3x3 meter flate hvor det er tatt ut flere kvernsteiner av størrelser over meteren.
Den kartleggingen som til nå er gjort av kvernsteinsbruddene i Saltdal bekrefter at det må ha vært hugget betydelige mengder kvernstein i bruddene over lang tid. For å få kartlagt omfanget av kvernsteinsdriften, og få dokumentert hvor langt tilbake i tid den har pågått, må universitetet i Tromsø komme på banen med forskere.
I Saltdal som ellers i Salten, er det vanlig å finne kvernstein på gårdene.
Mange av disse er nok brukte steiner som er skiftet ut med nye. Siden stein nå engang er slik at de ikke forsvinner så fort, så blir slike steiner gjerne funnet igjen. Man kastet vel heller ikke ting som kunne brukes - flate steiner er ypperlig å bruke til fundament for bygninger. Kvernsteiner er brukt til å sette stabbur på, de også er brukt som syllsteiner. På gårdene i Saksenvik og på Setså er det i tillegg funnet kvernsteinsemner, deler av kvernsteiner og avslag. Det kan tolkes slik at det også har vært kvernsteinstilvirking på gårdene.
Videre kartlegging av kvernsteinsbruddene og andre kulturminner som ligger rundt om pågår kontinuerlig. Så lenge folk med lokalkunnskap interesserer seg for, og er nysgjerrig på historien til et sted, vil det stadig komme ny kunnskap frem om stedet. Det er som et stort puslespill med mange brikker. Med mange nok brikker på plass ser man etterhvert et bilde, men hele bildet får man kanskje aldri se, for over tid forsvinner det også noen brikker. Derfor er det viktig å ta vare på det man vet om kulturminner og få formidlet kunnskapen videre til et musèum eller fylkeskommunen for å bevare dette for ettertiden.
Veien fra kvernsteinsbruddene til brukerstedene er ikke kjent, og så lenge det ikke er gjort undersøkelser om hvor kvernsteinene som er funnet i Salten eller andre steder i Nordnorge kommer fra, vil det forbli slik.
I Saksenvik og på Setså ligger det kvernsteiner og emner mellom bruddstedene og sjøen, og sporene stopper foreløpig der - i fjæresteinene ved Saltdalsfjorden.
- Kilder
- Skriftlige kilder:
- Arne Farup registrerte i 1984 (SEFRAK) det som da var kjent om kvernsteins-bruddene i Saltdal.
- Helge Titland registrerte i 2000 på Indre Setså, og i 2002 også i Ytre Saksenvik på de samme stedene som Farup hadde gjort tidligere, i tillegg ble det gjort en del "nye" funn.
- Martinus A. Hauglid og Jan Ivar Trones har befart kvernsteinsbruddet innenfor den gamle demningen i Saksenvik i 2003.
- Aschehaug og Gyldendals "Store norske leksikon",
- Jan Dagfinn Monssen; "Kvernfloget", Saltdalsboka 1997
- NGU, Berggrunnskart
- Ottar Rønneseth; "Kvernsteinsbrota ved Åfjorden",
- Sogeskrift frå Hyllestad, hefte 2 1977
- Saltdal Gård og slekt, bind 1
- Mathias Stigedal; "Den siste kvernsteinshoggaren i Hyllestad", NRK S&F - fylkesleksikon
- Jentoft Svingen, Saltdalsboka 1980
- Helge Titland; "Kulturminneregistreringer av kvernsteinsbruddene på Setså.
- Saltdal i Nordland 2000". Saltdal kommune, arkiv kulturetaten
- Helge Titland; "Kulturminneregistreringer av kvernsteinsbruddene i Saksenvik og på Setså 2002".
- Saltdal kommune, arkiv kulturetaten ( prod. mai2003)
- Kartreferanse: Kollung, S. og Gustavson, M., 1995, berggrunnskart Rognan 2129 III, NGU
- Muntlige kilder:
- Martinus A. Hauglid, Nordland fylkeskommune
- Bjarne Jensen, Setså
- Finn A. Jensen, Rognan
- Henry Johansen, Setså
- Julius Johansen, Setså
- Lill Tove Johansen, Bergen
- Turid Karlsen, Setså
- Jan Ivar Trones, Saltdal Museum
KONTAKTINFO:
Saltdal kommune
8250 Rognan
Tlf 75 68 20 00
Fax 75 68 20 01
Webansvarlig:
Rådmannen
Telefonliste_pr_mars_2011.xls (156kb)